Det ble rett og slett overveldende! Å skulle reise, være på besøk hos familie, administrere tolkenes timeplaner, OG skulle skrive reisebrev. Derfor bestemte jeg meg for å skrive, i ro og mak når jeg kom hjem.

Dessuten så var det en del opplevelser som jeg følte trengte litt avstand.

Det er intimt, både for tolker og for Aurora og for oss, å feriere sammen. Man blir tett på hverandre. En del ting forteller jeg ikke om, fordi det ikke ville være riktig å dele private ting og opplevelser hverken fra tolker eller fra Aurora, så det mest interessante og dype lærdommen er faktisk utelatt i dette innlegget. Men det er jo mye man opplever sammen på reise i mange uker 😅

Konklusjonen er, at for Aurora ble dette en stor suksess. Det er første gang hun ikke vil hjem, eller tilbake på skolen, midt i en ferie. Og det er det aller viktigste. Så sett igang med å søke tolk til neste ferie, dette var gull verdt!

Når vi endelig kom frem til Bisbee, den lille byen hvor familien til mannen min har slått seg ned, ble det plutselig veldig vanskelig å beskrive og å forutse tolkebehovene.

Men vi hadde nydelige stunder, med noen stunder som har brent seg fast:

  • tolken sittende i sofaen mellom bestemor og Aurora, og en bestemor som for første gang kunne fortelle om mange ting
  • tolkene svømmende i bassenget for å inkludere Aurora i leken, og for å få med seg alt som sies mellom voksne og barn fra kanten
  • tolker sittende på kanten av små trikker, på omvisninger gjennom fjellet i gruvemuseer
  • tolker sittende på gulvet med barna i et hjem for hjemløse katter
  • tolk på hesteryggen foran og bak Aurora, gjennom en elv og opp en bratt sti
  • Aurora som endelig kunne sitte mellom tremenninger og søsken uten mamma
  • en måpende Aurora som satt fjetret for å se på tanten sin bryllupsseremoni til tanten

Å være syv år og forsøke å finne ut hvordan hun selv kan benytte tolken, var noe som krevde arbeid også for henne. Hun fikk også trening, i å bestemme selv når hun ønsket tolk. Når det ble for varmt (over 40 grader!) ble hun sliten og ba tolken «skru av». I mange situasjoner ble tolkende da med, men ventet på signal fra henne. Tolkene er også trent i å oversette absolutt alt som sies, men når turguider forteller om historier og ting hun ikke synes er spennende, eller som hun ikke forstår, da ser hun jo en annen vei. Men når det for eksempel var snakk om en dinosaur, dinosaurbæsj, eller en slange, da måtte plutselig tolkene på igjen. Aurora ville mange ganger at de heller skulle snakke og leke MED henne og ikke tolke for henne. For noen ganger så jo ikke det vi snakket om, SÅ spennende ut.

For oss og svigers var det innlæring for alle å virkelig skjønne at tolkene arbeider selv når de ikke tolker, og at de hele tiden jobber med å oversette. Det ble noen ganger for lange dager, fordi det var vanskelig å forutse hvor lange hver planlagte aktivitet kom til å vare.

Det var en opplevelse jeg har tenkt mye på og som viser hvor mye både Aurora og jeg lærte de tre ukene. Siden Aurora hadde øvd seg på å si fra når hun ville ha tolk og når hun ville «skru av», ble det noen kvelder hvor hun sa hun helst ville være uten. Så en kveld lot vi henne bestemme det selv. Men da vi ankom restauranten og hun satt seg ned, spurte hun «hvor er tolkene»? og jeg sa «du sa du ikke ville ha tolk»?

Jo, sa hun, jeg vil ikke ha tolker her, men jeg vil at det skal tolkes!

Dette var noe som jeg tenkte lenge på etterpå. Det sier litt, tenker jeg, om å være tolkebruker og hvordan hun føler det. Hun hadde blitt vant til luksusen ved å kunne forstå hver eneste dag når hun ønsket det, men ble ikke helt vant med at hun alltid skal ha en annen person med seg. Det har jo ikke vi andre!

Opplæring i å bruke tolk?

Jeg tror nesten vi skulle hatt et kurs i hvordan man som pårørende planlegger tolk. Tolkene våre var veldig veldig tilpasningsdyktige. Det ble litt for lange dager noen ganger, og kanskje skulle man vært tre tolker på noen av dagene. Det var det jo litt seint å ordne opp i når vi var der, og vi tror også at NAV bare ville dekke to tolker. Og selv om vi gikk igjennom planen i forkant, er ikke alle feriedager fullt ut forutsigbare. Det er transport, ventetider på restauranter, vær og andre ting som endrer planene.

Det var en utrolig fin erfaring å teste dette ut, og det er utrolig mange tanker jeg kunne tenke å dele i et annet format. Det føltes virkelig som å være arbeidsgiver på tur, med tolker som jo kunne mye mer enn oss men at vi måtte føle oss frem hele tiden. Slett ikke avslappende for oss foreldre, men med en utrolig stor gevinst fordi vi endelig kunne være sammen med resten av storfamilien på ordentlig! Og jeg fikk faktisk snakket med en del andre voksne, og være tilstede på en helt annen måte selv når jeg ikke måtte være mamma-tolken.

Tusen takk til våre to flotte tolker ❤